Transpersoner og resten av oss


503

innlogget

42605

medlemmer

Norges største og beste møteplass for homofile, bifile og transpersoner!

Bli medlem gratis!

© GAYSIR AS
Om oss  • Personvern  • Annonsering
Tips oss: redaksjonen@gaysir.no

Transpersoner og resten av oss


«Ja, hva heter jeg, da?»

Vi sitter i en ring og har en navnerunde. Den middelaldrende personen ved siden av meg ser på meg og spør. Ronny er navnet gitt av foreldrene. Gutt er kjønnet som ble registrert ved fødsel.

Jeg husker da jeg først møtte Ronny. Jeg så en litt skallet mann, sminket. Med store håndverkerhender hilste han på meg, neglelakk. Brystene kunne riktignok se ut som pupper. Det brakte umiddelbart tankene til utdrikningslag, komisk, men ufrivillig komisk, sårbart.

Ronny minnet meg også om en mann som bodde der jeg vokste opp. Han gikk ofte i kjole og med sminke. Mange mente at han var gal, og vi barna var litt redde for ham. Kanskje han var helt frisk, og det var oss det var noe galt med. Kanskje var det vi som gjorde ham gal.

«Ja, hva heter du, da?» spør jeg tilbake.

«Anette. Og Ronny. Det er det de fleste kaller meg, men jeg tror jeg vil at dere kaller meg Anette her.»

«Så da foretrekker du også at vi bruker hun heller enn han som pronomen om deg?» spør jeg.

«Ja», svarer hun.

Vi smiler til hverandre.

Utdraget over er hentet fra boken Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi. Jeg er homofil. Det er også fortelleren og terapeuten Vikram, og boken har fått et skeivt perspektiv. Akkurat denne fortellingen er løst basert på samtalegrupper som jeg har ledet for transpersoner. Samtalegruppene var i regi av LLH som ønsket et alternativ til psykiatrien og det offisielle helsevesenet.

Uvitenhet, negative holdninger, diskriminering og trakassering er utbredt på alle arenaer i det norske samfunnet, også innen helsevesenet, noe som påvirker mange transpersoner svært negativt. Som gestaltterapeut er jeg opptatt av den større situasjonen og konteksten mennesker inngår i heller enn å kun plassere årsaken til lidelse i den individuelle psyken.

Heldigvis er det nå noen positive utviklingstrekk. Våren 2015 mottok helseminister Bent Høie en utredning. Sentralt sto forslag om bedre helsetilbud, om å fjerne kastrasjonskrav for å endre juridisk kjønn – en praksis som antagelig strider mot menneskerettighetene – og om å utrede innføring av tredje kjønn nærmere.

Sommeren 2015 under Oslo Pride annonserte helseministeren til stor jubel at regjeringen foreslår at personens egen opplevelse av kjønn skal bli kriteriet for registreringen av juridisk kjønn i Folkeregisteret. Nylig ga Bioteknologirådet sin støtte til forslaget. Transpersoner blir dessuten stadig mer synlige gjennom populærkulturen, noe som senest var samtaletema på NRK2s Selskapet. Kanskje har vi nådd et slags tipping point.

Og dette angår ikke bare transpersoner, men oss alle, enten man definerer seg som skeiv, streit eller noe annet. Svært få – om noen – passer helt inn i kjønnsnormene. Vi både undertrykker og undertrykkes. Gjennom samtalegruppene i regi av LLH opplevde mange god støtte og endring. Også jeg ble påvirket.

Også jeg blir tøffere. Et barndomsminne dukker opp: En dag lo en venn av meg og sa at jeg vrikket på rumpa mens jeg gikk. Jeg benektet det umiddelbart og sa at det var det han selv som gjorde. Og så ble jeg veldig opptatt av å gå helt rett, ikke bli tatt for å være feminin.

Vi kan vel alle i varierende grad ha trekk som ikke passer helt inn i de dominerende kjønnsnormene. Når vi likevel forsøker å innordne oss, er vi med på å opprettholde normene. Vi begrenser oss selv så vel som andre. Heller enn å oppleve hele polariteter i oss selv og samfunnet, blir vi rigide og stereotype.

Vi kan bli fiendtlige overfor de fremmedgjorte sidene i oss selv, vi kan bli fiendtlige overfor andre som vi projiserer disse sidene på. Det kjennes kanskje tydeligst for transpersoner, et velegnet mål for projeksjonen, men det rammer oss alle. Det er viktig at jeg nå går med lette skritt og smil gjennom Oslos gater. At jeg er en mann med litt bevegelse i hoftene er frigjørende ikke bare for meg selv, tenker jeg, men for oss alle.


Av Vikram Kolmannskog, Gestaltterapeut, jurist og skribent.
Aktuell med boken «Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapi».


ANNONSE

Kommentarer (2)

Ny kommentar ›

  • _iMongo_

    16. nov 2015 17:55 Skulle gjerne kjøpt boka om den hadde vært tilgjengelig som e-bok...
  • Friedrich1844

    16. nov 2015 23:23 Kronikk slæsh leserbrev slæsh reklame