Kriminalisering av hiv-positive


2315

innlogget

42698

medlemmer

Norges største og beste møteplass for homofile, bifile og transpersoner!

Bli medlem gratis!

© GAYSIR AS
Om oss  • Personvern  • Annonsering
Tips oss: redaksjonen@gaysir.no

Kriminalisering av hiv-positive

Louis Gay
8. des 2011 02:00

Etter å ha fulgt ulike innlegg og diskusjoner om kriminaliseringen av hiv-positive, ønsker jeg å bidra til å både klarlegge og problematisere dette for Gaysir leserene. Temaet fremstår nemlig mer komplisert enn hva som ofte kommer frem her.

De fleste hiv-positive og negative vil nok si seg enige i at som samfunn har vi behov for å beskytte oss mot en så allmennfarlig sykdom som hiv (selv om sykdommen er mindre somatisk farlig i dag ved vellykket medisinering, enn tidligere). Psykososialt er det dessverre mange som opplever at det ikke har blitt mye enklere å leve med den. 

En slik beskyttelse hviler i hovedsak på enkeltmenneskers evne til å beskytte seg selv. Den allmenne oppfatningen av moral/etikk hos de hiv-positive (at de tar ansvar for å ikke spre sykdommen videre ved å informere om statusen og/eller beskytte sine sexpartnere). Til slutt lovene slik de er vedtatt av politikerne og rettsapparatets tolkninger og anvendelse i straffesaker.

Alle tre formene for beskyttelse er viktige og nødvendige. Ofte handler diskusjonen om vektleggingen mellom dem. Jeg skal konsentrere meg om den siste.

Siden moral/etikk er subjektive størrelser med få sanksjonsmuligheter, er det utenkelig for meg at ikke samfunnet skal ha et lovverk til bruk i saker der hiv-positive med overlegg smitter andre. Lovene vil også virke normerende for hva vi som samfunn opplever som rett moral/etikk. Således spiller de en viktig oppdragende rolle. Det er også her det begynner å bli komplisert.

Kronikkforfatter Louis Gay er åpen hiv-positiv. 

Gjeldene §155 (hiv-paragrafen) lyder:
«Den som med skjellig grunn til å tro han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse.» I tillegg kommer betydelige summer i oppreisning til den fornærmede.

Loven er en allmennpreventiv lov. I hvert tilfelle hvor en person går til anmeldelse av en annen for brudd på den, så er det «...for forbrytelse mot samfunnet.» Man trenger altså ikke å ha smittet noen for å bli fengslet i Norge. Det holder å ha utsatt noen for smittefare. Av de 20-talls dommene som finnes så langt, gjelder noen av dem nettopp slike forhold.

Om man bør benytte en så streng lov i hiv-smittespørsmålet er ikke mitt anliggende i denne kronikken. Argumentene for og imot spenner i fra at den kunne vært ytterligere skjerpet (ble sist skjerpet inn i på 90-tallet) til total avvikling. Uansett hvilken «leir» man tilhører, hersker det et stort paradoks rundt loven som oppdragende og veiledende for hiv-positives atferd.

Senest i Rolf Angeltvedt (leder for Helseutvalget) sin kronikk her på Gaysir, 1.12.11, blir det farlig. I beste velmenende skriver han at hiv-positive ikke har informasjonplikt overfor sexpartnere. Dette synet deles av andre også innen helsesektoren. Personlig er jeg blitt informert om dette hele veien i mitt møte med et ellers så fantastisk hiv-spesialisert helsepersonale.

I en dom fra høyesterett fra 2006 (den eneste av sitt slag?) konkluderer derimot retten med at det eksisterer en informasjonsplikt selv om man praktiserer sikrere sex. Det finnes altså presedens fra høyesterett på at vi har en juridisk informasjonsplikt.

Videre skriver Angeltvedt og Helseutvalget at: «Praktiserer du i tillegg sikrere sex vil du slippe mange bekymringer for din egen og andres helse. Hivpositive som bruker kondom vil også unngå eventuelle straffereaksjoner fra myndighetene...».

Dette er i og for deg ikke feil, men upresist. Hva er «sikrere sex» og hva menes med kondombruk?

Begrepet «sikrere sex» indikerer at ingen sex kan regnes som 100 % sikker. Ofte blir begrepet beskrevet som bruk av kondom ved analt og vaginalt samleie, men ikke ved oralsex. Forutsettningen er at det ikke forekommer sædkontakt eller forsats fra penis til den hiv-positive. Det anbefales ofte at man bruker kondom også ved oralsex, men det er normalt ikke definert som en del av begrepet «sikrere sex».

Lege Frank O. Pettersen ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus svarer slik til «Anna» om «sikrere sex»:

«Smitteoverføring fra hivpositiv mann til hivnegativ mann eller kvinne som utfører munnsex regnes som såkalt sikrere sex så lenge den som suger, ikke får sæd i munnen.»

Dr. Haakon Aars svarer i et leserinnlegg:

«Det er jo mye sex man kan ha som defineres som «sikrere sex» i forhold til smitte. Som for eksempel gjensidig onani. Også suging, så sant man ikke får utløsning i partnerens munn.»

Begge legene tar videre forbehold om at oralsex ikke er uten smittefare under gitte forutsetninger, men ingen omtaler kondom ved oralsex som en del av «sikrere sex» begrepet. Dette har også vært den gjengse informasjonen jeg selv har mottatt av helsepersonalet.

Hiv-Norge bekrefter sågar i brosjyren «Hiv og straffeloven i de nordiske land» at praktisering av sikrere sex utelukker straff ifølge straffeloven, samt at det ikke er en juridisk plikt å opplyse om sin hivstatus til sexpartnere.

I kontrast til dette står dommen fra Lagmannsretten, februar 2010, hvor det blir slått fast at en hivpositiv som har oralsex med en annen uten kondom, kan dømmes for brudd på §155.

Advokat Brynjar Meling uttalte i et intervju:
« Jeg kan ikke se annet enn at paragraf 155 i realiteten innebærer et sexforbud for mennesker som er smittet av hiv...»

Videre sier han:
«...Vi tenker oss et hypotetisk tilfelle der en hivpositiv har smittet kjæresten sin. For å unngå å bli tiltalt, anmelder vedkommende sin forrige kjæreste for å utsatt ham for hivsmitte. Til tross for at det sannsynliggjøres at han har visst om kjærestens hivstatus og brukt denne til å presse henne til å bli værende i et forhold hun ønsker seg ut av, blir hun tiltalt og dømt.”

På spørsmål om dette er et realistisk eksempel på at loven også kan bli brukt til å rette falske anklager mot hivpositive, eller presse en hivpositiv til å holde seg "på plass" i et destruktivt forhold, svarer Meling et enkelt, men klart «ja.»

Så hvor står vi da, som hiv-positive? I spenningsfeltet mellom velmenende organisasjoner og helsearbeidere og rettssystemets konservative tolkning av loven?

Som nydiagnostiserte blir vi ikke møtt av jurister som forklarer de rettslige konsekvensene av å være hiv-positiv. Som tiltalte blir vi ikke fritatt straffeansvar, selv om vi handlet i god tro. Politikerne har så langt unnlatt å adressere behovet for klarere definisjoner (selv med de reviderte straffelovene §237 og §238 forblir disse spørsmålene ubesvarte og overlatt til rettslig skjønn).

Det beste håpet for en tydeligere avklaring ligger nå hos det politikernedsatte Syse-utvalget, som frem til oktober 2012 skal utrede kriminaliseringsspørsmålet rundt hiv-positive.

Er det lov å håpe på  klarere rettningslinjer?

Louis Gay (uttales /loi:/ /gi:/)
Hiv-positiv


ANNONSE

Kommentarer (4)

Ny kommentar ›

  • 0vid

    8. des 2011 18:31 Louis påpeker at synet på hvorvidt hivpositive har en opplysningsplikt overfor sexpartnere er sprikende. Helseutvalget er klart på kollisjonskurs med høyesterettsdommen fra 2006, og jeg har slått meg til ro med at dette sentrale spørsmålet faktisk ikke er avklart i norsk rett.

    Det er straffbart å kjøre for fort i trafikken, men kjører du i 62 km/t i en 60-sone blir du ikke dømt til fengsel fordi passasjeren risikerer et ødelagt liv, selv om trafikken dreper 300 pr år, og ingen lenger dør av AIDS.

    Jeg har inntrykk av at domstolene alltid legger et worst case scenario til grunn når sannsynligheten vurderes, og rettspraksis har ført til at hivpositives sexliv faktisk er kriminalisert, akkurat sånn Brynjar Meling har påpekt.

    I Danmark har hiv-lovgivingen blitt satt i bero, det erkjennes at den ikke virker forebyggende og StopAids har spilt en viktig rolle her. Ingen grunn til å tro at det kommer til å skje så lenge vi har Helseutvalget - et kaklende korps som verken har faglige forutsetninger eller troverdighet. Det er nok å si slikkelapp...

  • hivpos1978

    8. des 2011 19:23 Hvilke hensikt har en veiledende lovgivning til strafferettslige formål, når den i bunn og grunn virker mot sin hensikt?
    Intensjonene var vel sikkert gode, men på høy tid disse blir gjennomgått og revidert til noe som vil være av hensiktsmessig art.

    Skal ikke si det for høyt, men når en slik lov som det, nærmest oppfordrer til å ikke informere om sin status, så virker den mot sin hensikt.

    Ellers, så må jeg si kronikken din var relativt bra, men litt uklart er det jo foreløpig, siden forskjellige eksperters uttalelser også er noe sprikende.

  • IA-32e

    8. des 2011 23:57 Retningslinjene er klare her. Enhver som er smittet, enten om man er klar over det eller ikke, regnes som straffeansvarlig. Loven understreker "den som med skjellig grunn", Med andre ord alle mulige måter som kan gi en reell sannsynelighet for å være smittet basert på statistikk.

    Dersom det også skulle være slik at parnteren vet om din egen hivstatus, er det fremdeles den risikoutsattes/smittedes ansvar å sørge for at eventuell smitte ikke overføres. Ansvaret ligger dermed på den smittede uansett forhold, gitt de betingelsene beskrevet i avsnittet ovenfor.

    Å ikke informere noen om sin status er også straffbart, ettersom begge parter bør ta forhåndsregler om at smitte ikke spres.

    Forhold som gir skjellig grunn til å mistenke smitte (dømt etter §155):
    1. hatt analsex uten kondom med mann eller kvinne

    1.2: forhold som mangedobler sannsyneligheten for smitte (alle forhold er cumulative):
    1. ha analsex eller sex med en utenlandsk person- en amerikaner gir 4 ganger så høy
    sannsynelighet for å bli smittet som ellers.
    2. ha analsex med menn
    3. ha analsex med menn som er versatile OG være versatil/passiv selv
    4. Være passiv (opptil 20 ganger så stor sannsynelighet for smitte vs aktiv, aktive har som regel 0.5-2% sannsynelighet for å bli smittet per gang av en person man vet 100% sikkert er positiv)


    Jeg vil også konkludere med at det er ekstremt lav sannsynelighet for en enkeltperson å bli smittet. Dersom man kan gjøre en antagelse om at 1 av 100 msm er smittede (dette tallet, 1/100 er sannsyneligvis alltfor høyt) , så vil sannsyneligheten for å bli smittet for passive være 1/1000 (worst case) og for aktive være 1/5000.

    Med andre ord, man må igjennomsnitt ha sex 1000 ganger med 1000 forskjellige personer for å bli smittet. Det betyr også at de fleste som hevder å bli smittet første gangen, lyver. maximalt 1 av 1000 smittede vil statistisk sett bli smittet første gangen.

  • IA-32e

    9. des 2011 00:04 Jeg vil også konkludere med at hovedgrunnen til at hiv smitter lettere mellom msm er på grunn av at mange MSM er versatile. De pådrar seg hiv gjennom å være passiv og overfører det som aktiv.

    Å la være å ha sex med versatile vil redusere sjansen en del for å pådra seg hiv, men det eliminerer ikke det faktum at partneren selv kan ha hatt sex med en versatil tidligere.