Når tro, håp og kjærlighet er alt man har


817

innlogget

42888

medlemmer

Norges største og beste møteplass for homofile, bifile og transpersoner!

Bli medlem gratis!

© GAYSIR AS
Om oss  • Personvern  • Annonsering
Tips oss: redaksjonen@gaysir.no

Når tro, håp og kjærlighet er alt man har

Gard Realf Sandaker-Nielsen er kommunikasjonsrådgiver i Kunnskapsdepartementet, styremedlem i Homonettverket i Arbeiderpartiet og European Forum for LGBT Christian Groups. Foto: Privat

Gard Realf Sandaker-Nielsen
30. sep 2011 00:00

Det er ikke ofte jeg gråter. Men i dag fylles øyekroken av tårer. For det er så urettferdig og galt. Det er ikke slik det skal være. Likevel er det slik virkeligheten er.

Det er siste dag på konferanse for kristne lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i St. Petersburg. Den fjerde i rekken av øst-europeisk forum, som tidligere er arrangert i Moskva, Kiev og St. Petersburg. Jeg har akkurat ledet en gudstjeneste sammen med fem andre prester fra Ukraina, Kirgisistan, Sveits og Canada.

Her står alle kirketradisjoner side om side, og er likeverdige.

Liturgien rundt nattverdmåltidet var en blanding av engelsk og protestantisk og russisk og ortodoks. Det er kaos og det er frigjørende. Sammen er vi et virkelig fellesskap.

For mange er det første gang de kan være åpne om seg selv som kristen og homo. Jeg er omgitt av mennesker som virkelig risikerer mye for å være seg selv. For å få lov til å elske. For å slippe å velge mellom tro og kjærlighet.

Det er ikke første gang jeg møter LHBT i Øst-Europa. Siden 2007 har jeg vært flere ganger i Moldova, Ukraina, Russland og Latvia. Det er mange ting som skiller oss, men likevel er jeg hjemme. Jeg er hos folket mitt. Og de har det ikke bra. At jeg kan si at jeg er ordinert prest og gift med en mann, er i denne sammenhengen nærmest absurd.

Men slik har det jo ikke alltid vært. Faktisk er det i løpet av de siste 20 årene rettighetene har kommet. Takket være mennesker som har kjempet og våget å utsette seg selv for trakassering og fare har vi kommet så langt. Mennesker som har fortalt historien om hvem de er. De som skal gjøre den jobben i Øst-Europa og Sentra-Asia er de jeg er sammen med nå. Og de er jo så få, og Russland så stort.

Hvordan skal dette gå til, tenker jeg. Men jeg sier ikke noe.

I går ble hele konferansehotellet evakuert på grunn av en bombetrussel. En ekstremistisk gjeng hadde ringt politiet og sagt at de hadde plassert en bombe på hotellet på grunn av oss. En spesiell opplevelse, siden det ikke var mange ukene siden kontoret mitt i regjeringskvartalet nettopp ble rasert på grunn av en bombe.

Slike bombetrusler er noe disse menneskene må forholde seg til hele tiden. Derfor er det også mange som ikke ønsker å samarbeide med dem. For det kan være farlig. Men jeg tenker at de aldri skal få true oss til stillhet. True oss til ikke å være oss selv og kjempe for det vi tror på.

Jeg har gått en lang vei selv fra jeg startet som nokså konservativ og ”rettroende” på Menighetsfakultetet høsten 1998. Homofili var synd og det var et tydelig skille mellom kristne og ikke-kristne, de som var innenfor og utenfor.

I dag er mye annerledes. Fra å tenke at de som blir forfulgt for trua si var i en særstilling, har jeg i dag ingen problemer med å sette de som blir forfulgt for kjærligheten sin i samme gruppe. Kjærlighet, tro og identitet er knyttet helt sammen og kan ikke skilles fra hverandre.

Jeg er glad jeg har kommet til denne erkjennelsen. Men hvordan få alle til å se dette? Hvordan få verdens makthavere, prester og biskoper, foreldre og søsken til å forstå? Hvordan få LHBT selv til å se dette?

Menneskene jeg er sammen med her, har gudstro og kjærlighet i fullt monn. De siste årene har jeg dessuten sett håpet vokse fram. De er i ferd med å reise seg opp. Troen og håpet om at også de en dag vil ha sine rettigheter og kunne være seg selv, gir dem mot. Troen på at de skal slippe å frykte trakassering av politi og myndigheter, gir dem kamplyst. De vil kjempe for at ingen skal måtte skjule hvem de er.

Det er som sagt ikke ofte jeg gråter. Men sammen med disse fantastiske menneskene må jeg felle noen tårer. Jeg er med på noe stort og er takknemlig for det. Samtidig har jeg et annet hjem å dra til – det hjemmet og livet de lengter etter. Jeg kan dra fra bekymringene og undertrykkingen, mens de må bli igjen.

Likevel er vi ett grenseløst folk. Et folk som er villige til å kjempe for og med hverandre.

Gard Realf Sandaker-Nielsen.


ANNONSE

Kommentarer (13)

Ny kommentar ›

  • teddi

    30. sep 2011 11:07 Takk for et følelsesladet å godt skrevet innlegg.
    Stå på !
  • Arkipeller

    30. sep 2011 11:10 En av de bedre artiklene på gaysir. Mer slikt, takk
  • felice

    30. sep 2011 12:03 Nydelig
  • Oksygen

    30. sep 2011 13:22 Har vansker å forstå hvordan man kan holde fast om teorien om gud, siden religion er så fordomsfull mot mennesker.

    Noen gang hørt om en fyr som heter Charles Darwin?

  • ionah

    30. sep 2011 15:05 Godt å lese dette, etter nettopp å ha skummet gjennom en grumsete artikkel om "synden og Gudsopprøret" homofili. Sitter på kontoret (på fakultetet du nevner...) og føler jeg har fått hodet mitt ned i en bøtte med gjørme. Det er så lenge siden jeg har nærmet meg sånt stoff, at jeg hadde glemt hvor vondt det gjør å bli anklaget for å tilbe det skapte, framfor Skaperen. Hvordan er vår kjærlighet avgudsdyrkelse, mens heterofiles er ren kjærlighet? Hvordan klarer man i det hele tatt som akademiker å skrive et så usaklig argument, uten at tastaturet vrir seg eller pennen stivner?

    Det verste er når du fratas retten til å tro. Ikke bare gjør vi styggedom med kroppen vår, men også bønnene våre, lengselen, takknemligheten og Gudsnærværet er falskt hos oss.

    Jeg blir nummen. Sint. Aldri er oppfordringen om å elske sin neste verre enn etter å ha lest slike løgner.

    Fortsett å gjøre den gode jobben du gjør, Gard. Jeg gråter med deg. Eneste veien framover er sammen.

  • JPHappy

    30. sep 2011 17:33 Så fint! Takk for at du deler dette arbeidet med oss. Og riktig god helg!
  • Balansekunst

    30. sep 2011 19:17 Jeg synes homokampen taper seg ved å legge så stor vekt på å komme inn i kirken.
    Hvorfor skal vi tvinge oss inn i noe som de fleste av oss føler som en tvangstrøye og som bruker bibelen til å slå ned på oss. Jeg tror heller ikke at de fleste av oss er opptatt av denne kampen.

    Hilsen en med dårlige erfaringer med kirken:)

  • TMS

    30. sep 2011 19:17 Tankevekkende og ærlig om viktige ting. Måtte lese saken flere ganger. Den ga meg så mange tanker. Vi vet nok ikke hvor bra vi har det i Norge. Skulle ønske folk satte mer pris på alt det som er oppnådd i homokampen, i stedet for å klage over alt som er galt. Husk, vi er et foregangsland som blir sett opp til.
  • Real og grei

    30. sep 2011 19:26 Arvesynden sitter helt sikkert i selve pikken .....
    - ellers ville ingen av oss ha blitt født !
  • regntøy67

    30. sep 2011 20:50 meget flott skrevet ,deg ,hadde det vært flot og tatt en lang prat med
  • MeinGuterFreund

    1. okt 2011 18:22 FRED
  • bss

    2. okt 2011 00:26 Tankevekkande og ærleg artikkel; bodskapen er universell uansett religion.
  • Leonnoel

    2. okt 2011 23:37 Takk Gard! Takk for et ekte og dypfølt engasjement for våre øst-europeiske søstre og brødre! Måtte ditt og andres arbeid bære rike frukter i form av frihet or rettigheter for LHBT¨personer i disse landene.