Hvilken dag er det i dag?


367

innlogget

42515

medlemmer

Norges største og beste møteplass for homofile, bifile og transpersoner!

Bli medlem gratis!

© GAYSIR AS
Om oss  • Personvern  • Annonsering
Tips oss: redaksjonen@gaysir.no

Hvilken dag er det i dag?


Det er verdens Aidsdag, og vi markerer nå at det er 28 år siden HIV-viruset ble oppdaget. Jeg ble født samme måned og år.

På disse 28 årene har verden utviklet seg dramatisk på alle mulige måter både teknologisk og kunnskapsmessig. På HIV/aids området er det dessverre ikke vært en like rivende utvikling.

Siden 1981 har viruset tatt livet av 25 millioner mennesker, og 33,4 millioner mennesker lever i dag med HIV eller aids.

I fjor ble 2,7 millioner smittet globalt. Det er store regionale forskjeller i smitteutvikling. Det skjer heldigvis fremskritt: UNAIDS sine tall viser at det går fremover i bekjempelsen av smitten i de fleste regioner. Afrika er fortsatt det kontinentet hvor det går saktest fremover.

Fremskrittene som dokumenteres kommer for sent, og det går fortsatt for sakte. Verdensamfunnet har ikke gjort nok på disse 28 årene for å hindre viruset i å spre seg.

Min påstand er at hadde det vært vestlige hvite menn i dress med stresskoffert som for 28 år siden utgjorde risikogruppen for HIV-smittede, så hadde verden reagert annerledes.

I stedet er HIV/aids saken fortsatt i dag sett på som et minoritets- og u-landsproblem. Vi vet at det ikke er sant. HIV-viruset diskriminerer ingen, det smitter alle. I for eksempel Afrika i dag er 75 % av alle nysmittede unge kvinner.

Her hjemme ser vi en oppgang i smittetallene hvert år. 3500 lever med HIV eller aids i Norge i dag, men vi hører ikke så mye om det. For det er akkurat den dagen de årlige smittetallene offentliggjøres at pressen gidder skrive om HIV/Aids problematikken. Antall nysmittede slås opp med fete typer, og så blir det stille.

Resten av året er dette dessverre ikke noe tema i offentligheten.

Alt for få politikere har gjennom tiden engasjert seg i saken. For vi vinner dessverre ikke valg på Hiv og Aids.

Norge er et foregangsland når det gjelder kampen mot HIV og aids internasjonalt, i utenrikspolitikken og i utviklingspolitikken vår, og tør der andre tier. Alt for mange der ute tier dessverre.

Jeg har snakket med utenlandske politikere som på ramme alvor mener aids er en homosykdom, og at dersom man blir smittet kan man helbrede seg ved å voldta en jomfru.

Jeg har vært i FN og sett den (dengang, før Obama), hellige alliansen mellom USA, Vatikanet og en rekke islamske stater stoppe vedtak der sammenhengene mellom prevensjon, risikogrupper, prostitusjon, rus og kvinners reproduktive rettigheter var tema.

Det ble for provoserende å vedta at homofili er kommet for å bli og at kvinner har rett til kontroll av egen kropp, samt at prevensjon er viktigste verktøy i kampen mot å bli smittet.

Du ler sikkert nå over mangelen på kunnskap nå, men her hjemme står det heller ikke spesielt godt til. FAFO gjorde i forkant av sin store levekårsundersøkelse om HIV-positive (2009), en spørreundersøkelse som kartla nordmenns kunnskap om hiv og holdninger til hivpositive.

Undersøkelsen er nedslående lesning. Den forteller oss at kunnskapsnivået ikke har beveget seg nok siden 80 tallet. Alt for mange tror fortsatt HIV er en homosykdom, at viruset smitter ved kyssing eller deling av tannbørste. Folk vil la HIV-positive passe bikkjene sine, men ikke barna. Svært mange sier at de helst ikke vil ha kontakt med en HIV-positiv på arbeidsplassen sin.

Denne kunnskapsløsheten fører til stigmatiseringen av HIV-positive som er med på å hindre åpenhet.

FN sa senest i 2006 at i rekken av tiltak som må iverksettes for å styrke kampen mot spredning  er det å redusere stigma og diskriminering avgjørende. Fordommer må bekjempes, og åpenhet tilstrebes. 

Kunnskap bryter ned fordommer, mens mangel på kunnskap hindrer åpenhet. Mangel på åpenhet er virusets beste venn og de smittedes personlige helvete.

Det krever sterk rygg å bære HIV-viruset fortsatt. Selv om dagens medisiner blir bedre og man kan leve greit helsemessig med diagnosen livet ut, så er det er alvorlig sykdom som medfører behov for sterk medikasjon og fører med seg helseproblemer.

Når mange i tillegg føler de ikke kan være åpne på arbeidsplassen, i venneflokken eller familien i frykt for sanksjoner, ja så blir man dobbelt straffet og taper livskvalitet. Dessverre har alt for mange HIV-positive det slik HIV-positive hadde det på 80 tallet i møtet med folks fordommer.

Vi må erkjenne at vi ikke har kommet langt nok når det gjelder informasjon eller tiltak for å hindre smitten, og at vi har kommet enda kortere når det gjelder å bekjempe fordommer og stigmatisering, båd einternasjonalt og nasjonalt.

Vi trenger et krafttak for HIV/aids-saken nå.  Det er ikke bare de smittede som har HIV/aids. Vi lever alle med HIV/ AIDS,og vi har alle ansvaret for å bekjempe smitten bryte tabuene og fordommene knyttet til den.

Anette Trettebergstuen, Stortingsrepresentant Arbeiderpartiet


Se også video om hvorfor Anette Trettebergstuen mener Verdens aidsdag er viktig:

 


ANNONSE

Kommentarer (4)

Ny kommentar ›

  • føkk

    1. des 2009 11:53 Godt poeng det der med "hvite menn med stresskoffert". Som en hiv+ venn av meg sa; "den eneste måten å bli kvitt hiv, er at alle får det, særlig menn med makt."
  • vin64

    1. des 2009 13:44 Godt innlegg med mange gode poenger. Selv om vi alle må innrømme at dette viktige området er både forsømt, blir stigmatisert og på alle måter tiet ihjel, så er det én liten sak som er litt forbedret.

    Da HIV/AIDS først ble erklært som farlig/uhelbredelig/smittsom osv fikk vi som den gang var i utdanning innen helse, formaninger som var panikkartede. Oftest i form av store fellesmøter hvor foreleserne oppførte seg som om verdens undergang var nær dersom vi ikke fikk stoppet disse "fryktelige homofile og sprøytenarkomane" . Sagt som synonymer og som en trussel på linje med Hitler's kamp om verdensherredømme. I dag får samme grupen i utdanning faktaopplysninger som i det små hjelper i forhold til at hysteriet i helsepersonellgruppene burde legge seg.
    Jeg for min del kommer aldri til å glemme mitt første møte med en bærer av AIDS viruset - overført en ung mann via livsnødvendig blodoverføring på operasjonsbordet. Jeg kommer heller ikke til å glemme hysteriet fra mine medansatte og mine ledere - som tvang meg til hygienetiltak og smittetesting etter dette møtet fordi jeg hadde tatt på mannens nydusjede rygg....hysteriet uten grunn, mannens sårede blikk - og min forbannelse over å ikke bli hørt på at det var ufarlig.

  • Start

    1. des 2009 22:59 Slagordet fra 1987 "Ignorance = fear, Silence = death" er dessverre fortsatt relevant.

    Vi trenger folk som tar ansvar og synliggjør. Det er derfor godt å se politikere engasjere seg i hiv-saken.

    Stor takk til Anette Trettebergstuen for det arbeidet hun gjør.

  • Sacha_

    2. des 2009 00:16 Her i Paris er det alltid et opptog denne dagen hvor alle plutselig legger seg ned midt i gata og spiller död mens krigssirener uler, tror det varer i 3 minutter. Jeg har värt med flere ganger, det blir et slags samhold mellom ukjente, for vi holder hverandre i hendene mens vi ligger der pâ asfalten. Det er sâ sterkt, jeg grösser bare jeg skriver dette, og grâter en skvett.

    Hadde en kjäreste som döde av Aids for 15 âr siden, og flere venner falt bort. Det gjorde det enda vanskeligere for dem at familie og venner skammet seg over sykdommen, den var tabu. Og familiene skammet seg gjerne ogsâ over â ha en homofil sönn eller datter, bror eller söster. Dette er mye bedre i dag i den vestlige verden, og det blir bedre jo mer man informerer og er âpen og snakker om AIDS/HIV, og alt som har med det â gjöre. Men tankene mine gâr ogsâ til alle som er rammet av HIV/AIDS som bor i land hvor det er like hâplöst som det var i vesten for 15-20 âr siden. De lider, de trenger hjelp.

    Jeg stiller meg og bak slagordene: Ignorance = Fear; Silence = Death.

    Takk for fine artikler om Aids/Hiv her i dag, og en stor takk til alle som engasjerer dere for alle som har HIV/AIDS.