Den norske hiv-suksessen kan være på vei mot slutten


1192

innlogget

41203

medlemmer

Norges største og beste møteplass for homofile, bifile og transpersoner!

Bli medlem gratis!

© GAYSIR AS
Om oss  • Personvern  • Annonsering
Tips oss: redaksjonen@gaysir.no

Den norske hiv-suksessen kan være på vei mot slutten

Stortingets vedtak om å spare penger kan få utilsiktede konsekvenser, mener HivNorges styreleder, Leif-Ove Hansen. Foto: Jonas Sundquist.

KRONIKK/INNLEGG
8. feb 2018 10:59

I over 20 år har vi hivpositive hatt tilgang til de nyeste og beste hivmedisinene, noe som har gjort at vi har holdt oss friske og ikke har vært smittsomme for andre.

Før dette var vi prøvekaniner for medisiner som ga oss alvorlige bivirkninger og vi kan også se senskader, men utviklingen gikk raskt, og medisinene ble bedre. Likevel var det behandlingsregimer med mange piller flere ganger daglig. Det gjorde det vanskelig for mange å følge behandlingen over tid. Det gjorde at mange fikk resistente virus og kunne utsette andre for fare, uten at de var klar over det selv.

For 10 år siden kom den første én-pille-behandlingen. Dette var en revolusjon for hivbehandlingen, og det har kommet flere og flere én-pille-regimer tilgengelig for oss som lever med hiv. I dag har vi tilgengelig seks forskjellige én-pille-regimer, som flesteparten av oss som lever med hiv i dag tar daglig. Det er enkelt, det er sikkert, det holder oss friske og gjør at vi tar ansvar for smittevernet til resten av samfunnet.

Infeksjonsleger og fagmiljøer har vært enige om at én-pille-regimet har vært det man anbefaler og ønsker at flest mulig som lever med hiv skal stå på fordi man ser at det er enkelt og sørger for god etterlevelse av pasienten, og dermed hindrer smitte. Dette har vært en av suksessfaktorene i forhold til at vi i dag ikke har flere hivpositive i Norge. Det er også tydelig at én-pille-regimene tolereres godt av hivpositive. Det rapporteres nesten ingen bivirkninger og når det er noen plager hivpasienten kan relatere til medisinene, så er det raskt å bytte til en annen av én-pille-regimene.

Denne norske suksessoppskriften, som tydelig viser at over 95 prosent er på en vellykket behandling og dermed ikke er smittsomme, skal nå gambles med ved at hivmedisiner skal ut på anbud.

Under slagordet «mer helse for pengene» ønsker flertallet av Stortinget, regjeringen, de regionale helseforetakene og mange infeksjonsleger at hivmedisiner nå skal velges ut fra kriteriet «billigst og greit nok» (mange infeksjonsleger er uenige). Vi som lever med en livslang kronisk diagnose skal spare penger på å spise medisiner som vinner et anbud der det tyngste kriteriet er billigst mulig pris. Medisinen skal fortsatt ha god effekt, men det trenger ikke være den beste ut fra faglige kriterier. Smittevern er noe alle bare håper at går bra, selv om all forskning tydelig viser at det regimet vi har i Norge nå gir godt smittevern fordi de som lever med hiv tar medisinene sine.

Vi som lever med hiv blir bedt om å vise solidaritet for å spare penger for samfunnet, ved å bytte fra gode og vellykkede medisinregimer til medisinregimer som kan gi oss dårligere livskvalitet. Dette blir en tilleggsbelastning til det å faktisk leve med hiv. Historiene er mange fra hivpositive som ikke tør å være åpne på grunn av frykt for trakassering, eller at man vet hva folk mener om hiv og at de ikke har kunnskap. Dette er ofte tungt for mange. All forskning viser at utdatert kunnskap og stigma faktisk er reelt. Og diskrimineringssakene er der fortsatt!

Jeg mener også at forståelsen til de jeg har møtt i Sykehusinnkjøp, Legemiddelverket, ledelse i regionale helseforetak og infeksjonsleger har for hvordan statsbudsjett blir til og hvordan penger forvaltes, ikke er spesielt god. Sparer de regionale helseforetakene eller infeksjonslegene penger på å gi billige hivmedisiner til pasientene sine, så blir det jo ikke nødvendigvis mer penger til sykehuset neste år. Da blir det jo kutt fordi det ikke er behov for mer penger til hivmedisiner. Å tro at det da blir mer penger ved neste budsjett til hivpasienter eller andre pasienter er litt naivt, for det er jo helt opp til Stortinget å velge. De pengene som er «spart» kan like fint bli til nytt kulturbygg eller motorvei neste år. Jeg tror ikke alle som lever med hiv synes lefling med sine livsnødvendige medisiner er verdt akkurat det.

Infeksjonsleger kommer til å ha et forklaringsproblem framover og kan miste tilliten de har hos sine pasienter som lever med hiv. For mange hivpositive så er det kun infeksjonslegen de snakker med om hiv. Dermed er maktforholdet skjevt i utgangspunktet, og de stoler på legen sin. De er jo blitt satt på en hivbehandling med forklaringen at dette er det beste vi har å tilby deg. Nå skal legen overbevise dem om at de bør bytte til noe som er billigere og like bra, slik at de kan være solidariske med samfunnet og staten.

Kanskje er det bare de som nylig har fått diagnosen og som ikke har andre å støtte seg til enn infeksjonslegen som skal tilbys kun anbudsvinneren som et behandlingsalternativ. Da jeg fikk tilbud om hivbehandling, fikk jeg selv sammen med infeksjonslegen ta valget utfra alt som var tilgjengelig.

Ressursbruken ved å bytte hivmedisiner er også tidskrevende for både pasient og infeksjonsavdeling, det skal følges opp med ekstra konsultasjoner med infeksjonslege, sykepleier og blodprøver. Hvis pasienten får bivirkninger eller annet ubehag ved bytte, så må de gjerne bytte igjen, men dette er jo også en tilleggsbelastning for pasienten som er unødvendig medisinsk, men som gjøres på grunn av økonomi. Så kan man jo tenke at arbeidsgiver til den hivpositive blir en som også må ta kostander av at man må løpe til sykehuset oftere enn før. Hvordan de løser dette i praksis ved sykehus i distriktene kan man jo også forestille seg som mindre enkelt enn å ta trikken til Ullevål sykehus.

Overordnet så ser HivNorge mange utilsiktede virkninger av å flytte finansiering for hivmedisiner fra Folketrygden til sykehusene. Det har blitt en ekstra belastning for infeksjonslegene, med en del hivpasienter og PrEP-brukere som tidligere ble fulgt opp av sin fastlege. Dette må nå gjennom infeksjonslegene. Døren for en samhandling i forhold til valg av behandling og normalisering som kroniker som kan behandles av fastlege, som har vært en mulighet og en framtidsvisjon, er per nå stengt.

Vi vet enda ikke hvordan dette kommer til å ende, men det er på tide at politikere, myndigheter og infeksjonsleger stikker fingeren i jorda og vedkjenner seg at her har det skjedd, og kommer til å skje, en del uheldige og utilsiktede konsekvenser for hivpasienter. Det er tydelig at politikere, helsemyndigheter og infeksjonsleger ikke har hatt oversikt over konsekvensene og risikoen av å flytte finansieringsansvaret og åpne for anbud på hivmedisiner. Hva som er mulige konsekvenser for den enkelte pasient, og ikke minst ved at man gambler med smittevernet i forhold til resten av samfunnet, har ingen et klart svar på.

Var det dette dere ville? Det er alltid lov å si at man tok feil, og at andre løsninger faktisk er best for pasienten og samfunnet. Alle som lever med hiv venter spent på hva framtiden vil bringe.

Av Leif-Ove Hansen, styreleder HivNorge og brukerrepresentant i spesialistgruppen for anbud på hivlegemidler.


Les også:

Frykter at hivbehandling skal settes 10-15 år tilbake


 


ANNONSE

Kommentarer (4)

Ny kommentar ›

  • MagicByte

    9. feb 2018 08:05 «Alle» pasientgrupper i norge mener de har en veldig god grunn for at akkurat de skal få de nyeste og dyreste medisinene. Den tankegangen tjener mest av alt legemiddelselskapene.

    Syntes det er helt naturlig at også HIV medisin går gjennom en kost/nytte vurdering.

    Det er populistisk å sammenlikne det med å bygge kulturbygg/motorvei. Hva om staten heller brukte de sparte pengene på å hjelpe flere hiv smittede i land hvor de ikke får noen medisiner i det hele tatt?

  • Kanaris

    9. feb 2018 12:43 Hei! Alle pasientgrupper kommer nå til å måtte gå gjennom denne formen for kost/nytte-vurdering. Hivlegemidler er blant de første de nå starter med. HivNorge støtter naturligvis ønsket om at hivlegemidler skal bli billigere og vi har ingen forpliktelser til noen legemiddelselskap. Samtidig er det greit å vite at Norge allerede betaler mye mindre for de beste hivlegemidlene, enn andre europeiske land og dermed er det neppe så mye mer å hente for den norske stat. Det vi prøver å rette fokuset på er prosessen omkring dette. Hivlegemidler utgjør 0,14% av hva man bruker på legemidler i Norge. Og av hele helsebudsjettet utgjør legemidler totalt kun 16%. Det er altså ikke legemidlene som preger det store helsebudsjettet her til lands. I Norge har vi lykkes med å sikre at over 96% av de som lever med hiv, tar sin medisin hver dag og dermed i praksis er helt smittefri. Det betyr at de ikke kan smitte andre og at de kan leve et godt liv og like lenge som andre. At de kan stå i jobb, bidra til fellesskapet på linje med alle andre. Fordi de har hatt tilgangen blant annet til å kunne få 1-pille daglig og de mest effektive pillene. Mange tør ikke være åpne om sin status og opplever et sterkt stigma ved å leve med hiv. Å måtte forholde seg til 3-4 tabletter som du vil skjule hver dag er ikke bare lett. Denne saken handler også om noe mer. Alle er enige i at man skal forsøke å få legemiddelindustrien til å senke sine priser i størst mulig grad og det finnes legemiddelfirmaer som opptrer uetisk og uryddig. Men, dette handler også om at Stortinget har vedtatt en melding som kalles Prioriteringsmeldingen. Den vil bety at man vil sette sykdomsgrupper opp mot hverandre. Om man i fremtiden skal prioritere svært kostnadskrevende medisiner som immunterapi for at noen skal leve noen måneder eller år lenger - eller om alle som lever med kroniske sykdommer som diabetes, hjertesykdommer, hiv med mer skal sikres god og sikker medisin og kunne leve bra og fungere med en sykdom de aldri vil bli kvitt. Jeg mener vi har råd til begge deler i dette landet. Og, når det henvises til «motorveier» etc, handler dette om følgende: Om Helseforetakene sparer inn mye penger på legemidler, er det ikke gitt at dette blir brukt på neste års helsebudsjett. Da står kanskje en ny statsråd klar for tur og får mer midler til sitt departement. Det er slik statsbudsjett og prioriteringer fungerer. Ellers er det greit å vite at Norge er blant de største bidragsytere internasjonalt med midler som sikrer andre fattigere land tilgang til hivmedisin. I de fleste land har man tilgang til hivmedisin. Der vi ser utfordringer er i Russland og andre øst-europeiske land, der mangelen på hivmedisin er stor og det ikke er tilgang på kondom eller tester.
  • ass4man

    12. feb 2018 13:58 Ekkelt når folkevalgte som bestemmer sin egen kompensasjon også skal ha ett ord med i laget vedr hva resten av oss skal koste.

    Hvor mye koster tolker, sosialarbeidere, advokater, helsepersonell og ordensmaktene hva våre nye landsmenn angår.

    Har vi blitt enige om at ikke individed skal komme med kalkyle så må det gjelde alle.

    Helse burde uansett ikke komme med en bunnlinje. Hvorfor ble vi enige om dette spleiselaget kalt "samfunnet" i utgangspunktet?

  • Albatross

    12. feb 2018 19:28 Skal vi unngå å spare penger fordi man risikerer at pengene ved neste budsjetteringsrunde da går til noe annet enn helse?
    Merkelig.

    Det bør være et mål i seg selv å redusere offentlige utgifter, også utgifter i helsesektoren. Så blir det et spørsmål om forsvarlighet, prioriteringer, hva man mener bør gå over skatteseddelen og så videre.