English

45896 medlemmer

3192 innlogget

Husk bruker

Jobbmodus [info]

Gaysir er Norges største møteplass for homofile og andre skeive.

Bli medlem

Fra butikken

UKENS TILBUDSFILM: 129,-.

Gå ikke glipp av dette tilbudet! Vinner av hele 11 publikumspriser og 12 jurypriser! Nå kun kr. 129,-.

Les mer »

Debatter

733 nye innlegg siste døgn

Gå til forum »

Bjørn Eriks historie - 16 år etter

I mars 2000 viste TV2 filmen BE - Skitne, syndige meg, om 20 år gamle Bjørn Erik Andersen som forsvant 20. oktober 1992.
Roger Grosvold (08.11.08)

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen "BE - Skitne, syndige meg" hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste "BE - skitne, syndige meg". - På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

- Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

- Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

- Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

- Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

- Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

"Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall."

- Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

- Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

- Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

- Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

- Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

- Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

- Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

- Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

- Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

- Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

- På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

- Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

- Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

- Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at "BE - skitne, syndige meg" ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

- Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

- Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

- Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

- Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

- Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

- Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.


Nyttige linker:

Helseutvalget - sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no
Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no
tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no
tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via
www.selvmord.no

Du må være innlogget for å kommentere artikler.
Kommentarer (30):
Lumiere
8. november 2008 14:45 - (redigert)

Det som skjedde med Bjørn Erik er tragisk og det kan ikke diskuteres, men det må sies at mange statskirkemenigheter er veldig åpne og inkluderende. Jeg er åpen homofil, kristen og medlem av menighetsrådet i Krsand Domkirke, så det går an å kombinere troen med en homofil legning! Jeg opplever at frimenighetene er mye verre enn statskirken, men det kan selvfølgelig variere fra landsdel til landsdel....

45551
jezebeljohansen
8. november 2008 14:48 - (redigert)

Bra at dette blir løftet frem flere ganger.

En av de største utfordringene homobevegelsen har hatt gjenstår. Nemlig å få lovene som nå likestiller oss til å gjenspeile seg i hele befolkningens holdninger og handlinger!

Ingen kan komme å si at jobben er over før vi har klart å gjennomføre dette.

45552
moviemaker
8. november 2008 15:16

Flott å ta opp dette igjen. En film som Kvarme & co burde sett flere ganger, hvis de da har tatt seg bryet....

45553
Aidake
8. november 2008 15:54

En veldig sterk film. Den gjorde et voldsomt inntrykk på meg da jeg så den på tv i 2000.

Jeg tror det er lettere å være homo i statskirken, enn det er å være homo i en frimenighet. Finnes det i dag noen åpne homofile ledere i noen av landets frimenigheter?

45554
ebro
8. november 2008 16:43

Det som gjør meg helt gal av frustrasjon etter å ha opplevd dette så mange ganger,er at man ikke kan gå inn i disse kirkene og menighetene,og å banke fysisk ondskapen ut av dem

45558
SiljeLivsnyter
8. november 2008 16:45

Så sterkt!

45559
rothko
8. november 2008 17:10 - (redigert)

Det er fristende, og kanskje på sin plass, å omskrive en verselinje fra Inger Lise Rypdals legendariske "Fru Johnsen": " Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til, fordi min legning er nærmere den himmel dere aldri kommer til?" :-)

45561
jakten
8. november 2008 17:18 - (redigert)

Bra sagt EBRO. Jeg har mange ganger tenkt noe av det samme og undret meg over om kirken og bibelen virkelig har tatt begrepene Gud og Satan(himmel og helvete) nærmere i sømmene. For er ikke Bjørn Eriks dilemma at han har havnet i ett påtvunget syndig helvete takket være kirkens ikke inkluderende lære? Filosofisk kan en dra dette langt videre men når homofili ikke er unaturlig og "Gud" har skapt alt levende så blir kirkens lære litt vel motsetningsfull. Skal gamle prinsipper være viktigere enn selve livet? Og blir ikke dette da igjen angrep på Guds skaperverk som er den høyeste verdi? Fred over Bjørn Erik.

45562
Mirromurr
8. november 2008 18:46 - (redigert)

Det beste var vel når predikant Jan Åge Torp ble intervjuet, og ikke ville tro det. Hva var det han sa. Ikke rart at han tok sitt eget liv, når dere i samfunnet legaliserer og trykker en slik legning ned over hodet hans. Ja, noe sånt var det vel han sa, om ikke orddrett.

Jeg er 48 år. Jeg har hatt linker til pinsemenigheten, frikirken, mormonkirken og indremisjonen, og desverre. Forkynnelsesmetodene er ulike, men meningen om og behandlingen av lhbt-personer er fra samme støpeskje.

45565
Bruce Wayne
8. november 2008 19:03

Det gjør veldig vondt å lese om Bjørn Erik og familien hans. Og hvor mange andre har vel ikke tatt livet av seg fordi de ikke føler seg god nok som den de er? Menneskene oppfant religion så de kunne undertrykke andre medmennesker...

45566
Aidake
8. november 2008 19:10

Problemet ligger mest hos menneskene, og ikke i religionen mener nå jeg.

45568
Morlikulpen
8. november 2008 19:50 - (redigert)

Menigheter vet liksom ikke om noe annet liv enn DEN KONGELIGE NORSKE KJERNEFAMILIE.

Bare man er gift så er man åpenbart diplomatisk immun og fritatt for enhver kommentar i kristne sammenhenger.

Mange orker ikke å gå i menigheter fordi de ikke orker de utallige spørsmålene om de har kone og barn.

I svært mange menigheter er det utrolig langt fram til en kan si at "jeg er homo helt uten videre.

Det er forøvrig ikke særlig bedre f.eks i idrettsmiljøer, forsvaret og på mannsarbeidsplasser.

Hvordan har det gått med han Andre som Bjørn Erik stadig nevner?

Underlig at Bjørn Eriks kropp aldri har blitt funnet , heller.

45570
simpsons
8. november 2008 20:33

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Bjørn Eriks situasjon; er selv både kristen og homofil. Ble 20 år i september. Vet ikke helt om det er så mye lettere å komme ut av skapet i dag enn det var da. Ikke i et sånt miljø.
Har ikke tørt å si noen ting til mine foreldre. Aner ikke hvordan jeg skal gå fram..

45571
perri
8. november 2008 20:44 - (redigert)

Det fåregår veldig mye undertrykkelse ennå... Var selv langt nede og følte at jeg hadde behov får å snakke med en prest. Gikk fint helkt til jeg fortalte om min legning. Da var det å be for meg og få meg på dør..

Glad jeg har min tro, trenger ingen menighet for å dele den...

45572
ebro
8. november 2008 22:00 - (redigert)

Man får en ekkel følelse av at noen av disse menneskene i kirker og bedehus tenker omtrent som ""salige"Dronning Viktoria i England sa da hun ble fortalt om homofile.Da sa hun følgende:".Jeg trodde slike mennesker hadde nok anstendighet til å ta livet av seg jeg".Får en vemmelig følelse at at noen av disse religiøse(vil ikke kalle dem kristne)omtrent mener det samme.Mange møter med denne typen mennesker gjenom et langt liv har vært horrible og opprivende

45577
Nevrotica
8. november 2008 23:22

En skal ikke skrifte for kjærlighet, for størst av alt er kjærligheten.

45578
oslohomse
9. november 2008 00:45

Hva skal man si? BE valgte å yte det største offer - seg selv, sitt eget liv - og det i sin ungdoms vår. Et forferdelig tap - for han selv og alle oss andre. Ansvaret ligger naturligvis hos dem som med religion som argument søker å ta fra sine medmennesker verdigheten og retten til kjærlighet. Skam over dem! Det er vårt alles ansvar å minne omverdenen om det forferdelige presset som til slutt ble BEs bane - og å plassere ansvaret der det hører hjemme. Så får den eneste trøsten for de etterlatte og alle oss andre være at han ikke levde forgjeves - tross alt.

45580
ExcelsioMynten
9. november 2008 02:57

Uansett hva som sies her om inkluderende menigheter, så har jeg vært medlem i en menighet som definitivt ikke inkluderende så lenge jeg hadde fått meg kjæreste. Med slikt syn mener jeg at slike preste skal stilles til ansvar for uaktsomt drap! Mange prester uttaler seg på en slik måte som fører unge homofile til selvmord!

45584
ebro
9. november 2008 03:36 - (redigert)

Sporene skremmer veldig.Det er vel knappt et havår siden at vi fikk denne historien om Arnfinn fra Rogaland som ble kastet ut og avvist både av misjonssambandet og familien.
Jeg grøsser ved tanken på hva som kunne ha skjedd hvis han hadde vært litt mindre sterk og mer alene.Slik religiøse og slike familier bærer et voldsomt ansvar,hva med dem som vi ikke vet noe om,og som ikke har etterlatt seg noen forklaring eller dagbok.Grusomt å tenke på hvilken lidelse som ble påført de etterlatte også.jeg må bare knytte nevene når jeg tenker på det.Det som gjør meg enda galere er når de (religiøse)sier at de homofile må møtes med kjærlighet og forståelse i menighetene,vel,om det enda hadde vært ment og følgt opp.

45585
Tallulah
9. november 2008 11:44

Er veldig enig i det en sa lengre ned her. Problemet ligger hos menneskene ikke i religionen.
Det å tro på noe kan være veldig fint, men når det går fra å være noe som er fint, noe å holde seg fast i, til å bli fanatisk og på grensen til det sinnsyke, da har det gått for langt.

Det som skremmer meg er at såkalte kristne( ja, jeg velger å kalle de for såkalte for de har glemt hovedbudskapet i kristendommen) følger bibelen til punkt og prikke, og ikke innser at bibelen i 2008 har blitt en utdatert bok på mange områder.
Man kan ikke dømme mennesket anno 2008 med "lover" skrevet for alt for mange år siden.
Og det nytter svært lite å høre på hva de har å si, når de kun drar frem sitater og utdrag som kun passer dem og deres meninger.

45587
EastEnders
9. november 2008 12:05

Bare tårer fra mitt kinn.

45588
synth000
9. november 2008 12:28

jeg er homo og i en frimenighet. så ja, som credo sier. det varierer bare fra landsdel til landsdel. jeg er kirketjener i kirka også. de bryr seg heller ikke )=O)

45589
skylark
9. november 2008 13:02

Det som virkelig er fjernt fra enhver forståelse er dét at noen rettferdiggjør å utpeke andre som uverdige i et fellesskap. En tenåring er fremdeles et barn; et sårbart menneske hvis søken og drifter må få vokse seg til. At noen overhodet kan invadere et ungt menneskes liv med et korstog av fordømmelse, og ikke ane -eller ta ansvar for- de følgene en slik utestøtelse og isolasjon medfører -det er ubegripelig.

Ondskapen gjentar seg igjen og igjen, og utøverne av faenskapen kan føre 'slektlinjen' tilbake så langt noen har påberopt seg å ha 'sett lyset' og funnet 'den ene' sannheten.

Der det tenkes likt, tenkes det svært lite.

"With rainy eyes ... write sorrow on the bosom of the earth" ...

45591
VoulezVous
9. november 2008 14:24

Fred over Bjørn Erik og takk til hans flotte foreldre og søster.

45593
danny
9. november 2008 23:07

Bare et lite innlegg: GCN (Gay Christian Network) på nettet er et internasjonalt fora (tverrkirkelig) som har mye å tilby på dette feltet (forening av legning og tro) for de fra 16 og opp. For den som er komfortabel med engelsk, er det mye å hente av informasjon, diskusjonsfora osv. osv. Fellesnevneren for deltakerne er en (eller annen) kristen tro og skeiv legning.

45602
BayernWorld
9. november 2008 23:54

Har aldri likt prester. Det eneste de gjør er å dømme andre.
Hvem er de til og gå rundt og si hvem folk skal være og ikke?
Er faktsik kristen selv, men går aldri i kirken. Har min egen dialog med han;)
Skulle gjerne sett denne filmen jeg. Hvor kan man få sett den?

45605
back to the 80s
9. november 2008 23:55

tårene bare triller nedover kinnene mine når jeg leser dette..... tenker på de som sitter igjen...
og min egen situasjon

måtte det aldri skje igjen - men desverre

45606
sindre_45
10. november 2008 11:22

at dere gidder å være medlem

45611
audioweb
10. november 2008 14:17 - (redigert)

Jeg kjenner meg mye igjen i denne historien. Jeg spilte selv skuespill overfor alle helt til jeg var 30. Da flyttet jeg til Bergen, og kom meg ganske raskt ut av skapet.

Har en gammel peppermø av en misjonærtante på 88 som har en meget dominerende rolle i familien. Tvinner foreldrene og flere av søsknene mine rundt lillefingeren akkurat som hun vil.

Da jeg et år etter skilsmissen fra partnerskap fikk ny kjæreste, nektet hun å ha mer med meg å gjøre. Trodde visst at hun skulle manipulere meg til å krype til korset og gifte meg heterofilt. Men før dette skjer kommer det til å hagle snøballer i helvete.

Det positive oppi dette er at jeg nå slipper unna et brysomt pliktbesøk hver gang jeg er hjemme. Hun som tidligere feiret jul sammen med oss feirer nå julen frivillig alene. Og hun har selv satt seg i denne situasjonen.

Jeg tror jeg må være ganske sterk som har klart meg gjennom alle de prøvelsene jeg har måttet gå gjennom etter at jeg oppdaget min seksuelle legning som 15-åring. Jeg kunne meget lett ha havnet i en lignende situasjon som Bjørn Erik, men klarte å løsrive meg før det var for sent.

45613
Herman 6
10. november 2008 17:11

Her viser kirken sitt sanne jeg. Hyklere som burde stenges ute av kirken. Kvarme & Co bør straffes for uaktsomt drap for det er det i realiteten de er med på. Større bevis på hva Statskirken driver med kan vel neppe gis.

45616