Den ansiktsløse sykdommen

For meg kom innholdet i denne boken så feil ut i oppslaget i Aftenposten i helgen - så den skal hverken kjøpes eller leses!

Så det er Aftenposten som bestemmer over deg, når det gjelder hva du skal lese?
Interessant...
Selv foretrekker jeg å gjøre mine egne valg.

Jeg kan faktisk skjønne hva VoulezVous mener i denne saken.

Presentasjonen i Aftenposten ga meg også en litt dårlig smak i munnen. Jeg er ikke spesielt glad i ord som "heteronormativitet", men ordet passer plutselig hvis man skal beskrive retorikken i Aftenpostens artikkel og muligens også utdragene fra boka.

Jeg liker ikke språket som brukes i tilknytning til boka. "Døden ved min side" klinger ikke godt i mine ører.

Overskriften til denne artikkelen, "Den ansiktsløse sykdommen", hva betyr den egentlig? Hva er dette språket man konstruerer til denne sykdommen?

Nå skjønner jeg at det kan være vanskelig å finne et språk som virker dekkende for erfaringen. Men noe skurrer.

Var lite innbydende presentasjon i avisen, som tidligere nevnt av flere.

Og det er uansett viktig at forfatteren hever denne boken fra det personlige til det allmennyttige/ allmenngyldige nivå.

Utdragene gjengitt tyder ikke på det. Sikkert fin skriveterapi for ham selv, men bød ikke til videre interesse. Da er rent fag bedre.

Til lags åt alle kan ingen gjere, heiter det.
Eg syns Aftenposten hadde ein verdig presentasjon av denne boka, som sikkert kjem til å bli viktig for mange.

Jeg forstår stigmatiseringsdebatten en del når boka får tittelen "Døden ved min side." Så stigmatiseringen kommer kanskje ikke kun fra hiv-negative...

Synes jo at tittelen kan være dekkende iom at han holdt på å stryke med.
Men når forfatteren velger og ikke gi hiv et nytt offentlig ansikt, går spekulasjonene sin gang på hvem det kan være.

Hahaha! Ja du livia du livia.."Da er rent fag bedre", sier du...men hva og hvor er det fagstoffet da?? Og hvor troverdig er det når de som da eventuellt har skrevet dette "faget" ikke har greie på hva de skriver om?!

Og snakk om selvstigmatisering! "Døden ved min side" får det til å låte såå dystert og meningsløst ut! Noe det slettes IKKE er å leve med hiv! Det vet mange som har levet med det en stund...og dette fører bare til at hivpositive selvstigmatiserer oss...det er IKKE bare død og elendighet ved å være hiv positiv! Noe jeg har prøvet å vise i alle disse år,,blandt annet ved å stå frem for å vise at det faktisk går an,,og jeg har òg barn og familie å tenke på og de var da ikke noe bekymret ved at jeg sto frem med MITT liv,,
Når det gjelder Ormaasen så tror jeg ikke særlig på hans gode ord...for når han mener at ord som "heroin",heteroseksualitet,homosexualitet er for krenkende ord til å pryde en vegg ¨på noen bilder på ullevål da er min troverdighet til legene på U.S veldig svekket...
Og hvordan skal man få ut mer informasjon da,Hognerud? Ved å hente inn dyre anbud utenfra det private eller kanskje begynne å bruke av egne erfaringer,kilder og ressurser,,da kan man jo til og med spare på utgiftene til HIV Norge...og hiv positive får jobb. Empowerment,snakket de om på aidskonferansen i Mexico... ;) kanskje på tide?

Som forfatter skal jeg avstå fra å kommentere vurderinger av selve boka. Det vil være upassende. Enhver får vurdere boka ut fra egen dømmekraft, særlig om man faktisk har lest den. Jeg har nå gitt den fra meg og den står på egne ben og taler for seg selv. Det er en personlig bok, men den inneholder også faglig stoff og har mange kryssende vinklinger. Jeg vil likevel kommentere det som sies om tittelen "Døden ved min side". Det var en tittel som kom tidlig til meg, og den er for meg ytterst dekkende for en eksistensiell realitet. For den som måtte frykte at boka handler om død og elendighet, kan jeg forsikre at den mest av alt handler om livskraft og om det gode i mennesket.

Aftenpostens journalist var opptatt av at jeg er hivpositiv, gift, familliefar til to mindreårige barn og biseksuell og valgte dette som sitt fokus. Det bringer inn en oversett og hittil litterært ubeskrevet dimensjon ved hiv. Å bringe inn et begrep som "heteronormativitet" i denne sammenheng, opplever jeg som temmelig far-fetched. Det er ikke mye heteronormativitet i å være gift og hivpositiv, vær sikker på det

Jeg vil også kommentere det som har med åpenhet å gjøre siden det ligger utenfor det som har med bokas innhold å gjøre. I så måte finner jeg innlegget til Mr Nick ovenfor temmelig usmakelig. Jeg har tatt mitt valg om å være anonym ut fra min livssituasjon. Det minste man må kunne forvente er at det valg jeg har tatt om noe som berører meg så intimt som dette tross alt gjør, blir respektert.

Folk er ikke like. Lesber er ikke alle skåret over samme lest, like lite som homser er det. Slik er også vi som er hivpositive. Vi er både forskjellige som mennesker, i vår seksualitet, og vi har ulike erfaringer som hivpositive.

John Galts historie er hans historie. Den er ikke min. Den er heller ikke en ung, nysmittets historie, og hans historie vil aldri bli som John Galts historie. Men John Galts historie er viktig, ikke minst fordi den forteller om en mann som pga. feildiagnose (han var jo gift, så hvem trengte teste ham...?) var kun dager, kanskje bare timer unna døden. Så alvorlig syk var han. Han var døende.

Den som tar lett på andres erfaring rundt å være døende, trekker på skuldrene eller avgir iskaldt hjerteløse eller flåsete, ironiske kommentarer til sånt, har forstått lite av hva livet dreier seg om for oss alle. Jeg skal ikke karakterisere dette ytterligere, til det har jeg altfor stor tro på at Gaysirs lesere er oppegående og selv klarer tenke når de leser enkelte av kommentarene her...

Er boken "for dyster"? Jeg har lest den, og den er ikke det, trass tittelen. Tvert i mot er den en hyllest til livet, til det å komme tilbake til livet. Og den er en feiring av årsakene til at John Galt i dag lever: De nye medisinene.

Med dette som utgangspunkt har jeg skrevet et lengre innlegg i Aftenposten som står på trykk i dag: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2633146.ece