- Lengselen etter intimitet fører til et havari

Allikevel tror jeg ikke dette får folk til å våkne opp,teste seg og praktisere sikker sex!

John Gant er en klok mann - så lytt til hva han sier! At han først fikk diagnosen da han hadde utviklet AIDS gjør hans historie annerledes enn de fleste, men i løpet av et par dramatiske år med hiv har han kommet til stor innsikt i hva viruset gjør med oss - både i sitt eget liv og i andres.

Åpenhet om hiv er bra for meg men kan ikke innpasses i alles liv: Når jeg teller over bekjentskapskretsen kommer jeg til at gruppen "tok sitt eget liv" er større enn den gruppen "full åpenhet om hiv"...

Etter å ha levd en tid med viruset opplever nok mange hiv-positive å bli befridd for den redselen vi alltid har levd med for hiv og søker andre i samme situasjon. Både hiv-positve og -negative benytter serosorting som metode når vi leter fram til hverandre uten ord for å ha det vi forstår som "trygg, ubeskyttet sex". Å ha utsatt noen for smittefare murer igjen selv de minste sprekker i åpenheten hos den hiv-positive - godt hjulpet av straffelovens §155. Det er ikke så mange andre enn hiv-Juan som åpent forteller om konsekvensene! Jeg ble glad og lettet da jeg leste hans kommentar i A-magasinet sist fredag. Innlegget sier meg at artikkelen snarere viser journalistens skrekkmaleri enn hans virkelige liv - uten at jeg dermed har sagt at "de slemme hiv-homoene" ikke finnes!

Det er flott å få se en hivpositivs tanker på denne måten. Likevel er det påfallende hvordan enkeltpersoner og organisasjoner som engasjerer seg for hiv-smittede uttrykker seg som om §155 handlet kun om hiv. Paragrafen lyder som følger (fra Lovdata):
"§ 155. Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det."

Denne paragrafen er viktig for å signalisere at samfunnet ser svært alvorlig på det å utsette andre personer for smitte med en allmennfarlig smittsom sykdom, ikke bare hiv. Den samme paragrafen gjelder også ved f.eks. klamydia, hepatitt, tuberkulose, og et tredvetalls andre infeksjonssykdommer (se http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19950101-0100.html). Skal hiv-smittede settes i en særstilling i forhold til mennesker som har noen av de andre sykdommene på listen? Jeg mener disse personene og organisasjonene bør moderere og/eller klargjøre sine forslag for endring av §155. Å fjerne paragrafen helt er en svært dårlig idé.

Tenk før du taler! Alle vet ordlyden i at §155 handler om så mangt, men den BRUKES bare i forhold til hiv (og så langt kun i heteroseksuelle relasjoner). Samfunnets SIGNALER må komme i former som gir den tilsiktede virkning. Samfunnet har aldri tatt seg bryet med å gå inn i en drøfting av dette med tanke på §155.

Hvilken annen marginalisert gruppe i samfunnet lever under tilsvarende livsbetingelser?

Paragraf 155 har hiv og aids som sitt historiske utgangspunkt. Arbeidet med loven begynte i de verste årene på slutten av 1980-tallet, og loven selv trådte i kraft i 1993. Det er ingen tvil om at dette er en ren hiv-paragraf. Den har heller aldri blitt benyttet som noe annet heller.

Loven er vel ikke det store problemet, den STORE utfordringen må jo være å ta de unge og smittede som han forteller om på alvor. Hvordan skal man nå inn til disse menneskene som er smittet og som "feirer" dette budskapet, som det står. Det må vel være her utfordringene ligger?????? Hvi-tåke eller ikke, kan vel kalles så mangt. Skulle mene man trenger hjelp til å leve med seg selv og sin diagnose, DET er ikke lett når man har vært frisk og rask inntil diagnosen fallt........

Dette var en viktig artikkel. Får håpe at alle lar seg berøre av et så hudløst og oppriktig innlegg. Det krever mot og handlingsvilje. Faktisk som John Galt! Jeg håper du beveger verden og norsk heslevesen litt.
Trist historie, men bravo!

Veldig fin, reflektert å viktig reportasje.
-Dere som henger dere opp i ett par setninger dere syns var dumt uttalt; Jeg syns synd i dere! -Dere går glipp av poenget i artikkelen pga et par setninger. Trist.

Han har tydeligvis måttet ta mange runder med seg selv, for han har vesentlige poeng å komme med. Jeg er glad for denne artikkelen. Jeg lærte noe nytt i dag om de psykososiale tingene som følger med Hiv. For de tingene er det bort i mot ingen som har pratet slik om. Så takk for artikkelen.

Jeg stilte et spørsmål på privaten til en av kommentatorene (som nå har slettet innlegget):

"Hvor viktig er det for deg å vite om han smittet kona si i forhold til alt han sier om å leve med hiv? John Gant setter selv grensene for hva han forteller - prøv å venne deg til den tanken! Dette er ikke sosialporno for Se og Hør, men et innlegg i en viktig politisk debatt."

Svaret er jo en avsporing men jeg kan ikke annet enn le:
"hey communist rich fuck from Norway - leave me alone and my expressing it free! you cheap fuck! and by the way - a question is a question - you motherfucker go take your pics up your ass in a rolll and suck that ex of yours corn hole! that by the way in here goes it saying how cheap and fesisty you are when confronted - fucken NAZY!"

Gaysirs kan romme alle typer utsagn - for all del! Feel free!

Nå er det ikke slik at uaktsomhet fritar for straff i andre situasjoner der det er snakk om fare for liv og helbred.

Den motstanden hiv-positive har mot §155 mener jeg beviser at den fungerer som en konstant påminnelse (selv om noen kaller denne påminnselsen for "stigmatisering"). Jeg tror virkelig ikke at NOEN hiv-negative bruker den paragrafen som en slags unnskyldning for å droppe kondom.

HIVHIV: Du har rett i dette. Når jeg likevel velger å fokusere på at hiv fortsatt er en alvorlig sykdom å få, så er det fordi vi har noen år bak oss nå hvor dette alvoret er blitt bagatellisert, og hvor hiv som dødelig sykdom regelrett er blitt fornektet. Så enkelt er det ikke. Det er en del unge og naive gutter som trengs å vekkes opp - det gjelder både unge negative som utsetter seg for risiko, og positive som tror at alt vil gå greit fordi de i dag er friske. Hovedbudskapet mitt er at med hivdiagnosen må man ta tak i livet sitt

WILDE:
Jeg konstaterer - jeg vet ikke for hvilken gang - at ditt perspektiv på livet og virkeligheten og det som har med hiv å gjøre, helt og holdent, vedholdende og konsekvent begrenser seg til rent formalistiske betraktninger.

Som ung og homofil som alltid har levd i en trygg verden, er det med en viss redsel jeg leser om HIV-viruset og dens fatale konsekvenser. Uten å virke fordømmende på noen måte, vet jeg med meg selv at jeg ikke ønsker et så utsvevende sex-liv med raskt bytte av partere, besøk i saunaer i en evig jakt på det ypperste av seksuell tilfredsstillelse. Å tilredsstille det mennesklige begjær må ses på som en umulig oppgave. En vil vel alltid ønske noe mer når det er over. Livet har større verdier enn det!

Så jeg kommer til å satse på et sikkert sexliv og jakten på den store kjærligheten.

Noen beskylder dette for å være skremselspropaganda. Og ja jeg er glad for det! Skremselspropagandaen på skole og blant venner har gjort at jeg ikke rører en røyk. Naivt - ja kanskje, men virkningsfullt.

HIV-viruset er en dødelig sykdom, og ja HIV-negative skal også dø, men det handler i bunn og grunn om hvilken livskvalitet en ønsker å ha. Så tusen takk til John Galt for historien du forteller!

John Galt: Jeg synes formalistiske holdninger er helt og holdent nødvendig. Du trenger en liten påminnelse om at hverdagen kan være full av situasjoner der uaktsomhet ikke fritar for straff.

§155 er kanskje en tynn liten hindring, men det er bedre enn ingenting.

Wilde: Jeg har heller ikke benektet nødvendigheten av formelle betraktninger så langt det holder. Det skremmende er at ditt perspektiv igjen og igjen stanser opp her, og at du faktisk vandrer rundt med en tro på at du kan berge verden fra hiv med lover og paragrafer.

John Galt: Nei, jeg tror ikke lover og paragrafer vil redde verden fra Hiv, men hva er alternativet? Mener du at antall hiv-smittede ville synke hvis det var fritt frem og det var opptil hver enkelte smittebærer sin moral?
Jeg sier ikke at hiv-positive aktivt går ut for å spre viruset videre, men denne sekualiteten som ifølge deg er så vanskelig å kontrollere vil vel sitte enda løsere om det ikke var et strafferettslig ris bak speilet, tror du ikke?

Nei, vet du, det tror jeg faktisk ikke. Jeg synes tvert imot spørsmålsstillingen din viser at du forstår lite og ingen ting av hva som driver hiv.

Paragrafrytterne har ikke reddet mange... Dersom hiv skal begrenses må norske helsemyndigheter komme seg på banen og ta et nytt grep i stedet for å sitte og sutre på sidelinja over at de ikke lykkes i å stoppe "hiv-epidemien". Jeg ser to muligheter som ikke har vært benyttet:

1. Kunne det være en ide å gi alle hiv+ trygghet til å leve med hiv og mestre de utfordringene viruset innebærer - ikke minst i forhold til sex? Mange har påpekt at samfunnet overlater dette til den enkelte.

(Jeg og en håndfull andre har valgt åpenhet som er en mulig vei. Men vår lille gjeng er mindre enn gruppen av dem som tok livet av seg i ensom desperasjon - fordi de ikke takler å leve, ikke finner fram til egen mestring og aldri møter den unisone aksept fra venner og elskere, familie og samfunn som f.eks. jeg har gjort med min åpenhet!)

2. Kunne det være en ide å bremse epidemien ved å medisinere flere enn man gjør i dag? I dag er det hovedsakelig cd4-tallet (immunforsvarets styrke) som definerer når medisinering startes. At mange går med et høyt virustall er kanskje ikke så farlig for dem selv, men i forhold til andre er de kilde til at viruset går videre dersom de ikke takler sikrere sex. Medisinene har ikke lenger så sterke bivirkninger, og alle muligheter bør vurderes dersom målet skal være å begrense antall nye hiv-positive.

John Galt: Kan du komme med eksempler der fjerning av en slik paragraf faktisk har virket positivt på smittetallene? Jeg antar at Norge er det eneste land i verden som har en slik paragraf.

Lik det eller ikke, men man kommer ikke unna det faktum at de som allerede er smittet med HIV-viruset har en nøkkelrolle. Så lenge HIV-positive krever retten til å ha det samme sexlivet som de hadde før de ble smittet så er dette en tapt sak. Tidligere medisinering og samtalegrupper er bare flikking på en enorm vegg av ansvarsfraskrivelse.
For det er dét mye av dette handler om: Enkelte mennesker som setter sin neste ejakulasjon høyere enn sin nestes helbred.

Og: HIV er ikke noe en "tar imot" - det er noe en blir smittet med. Det er som å påstå at man "tar imot" malaria om man oppholder seg i subtropiske Afrika. Hårreisende påstand.

MALARIA? Et BAKSTIKK er vel litt lettere å merke enn et MYGGSTIKK? Kanskje ikke en hårreisende sammenligning, men lattervekkende her hos meg!

Wilde har et poeng. Denne paragrafen fungerer som et tynt - men effektivt - sikringsnett for at ikke enhvers personlige seksualmoral blir avgjørende for hvor mange han smitter.

Jeg synes Johan Galt framstår som mye mer reflektert i denne artikkelen enn i debattene. Det er bra at det også finnes HIV-positive mennesker som har tatt innover seg alvorlighetsgraden av HIV.

Man kan trivialisere HIV i større eller mindre grad - mange gjør dette for å verne om sin egen psyke. Men under ett kan en person som er infisert med HIV regne med å leve kortere enn samme person ville ha gjort uten denne sykdommen - om man vil få et godt eller dårlig liv er likevel ikke bestemt, men kortere - det vil det være.

Det er også viktig for meg å si at ingen har rett på et sexliv hvilket innebærer andre enn seg selv i den forstand. Ikke så lenge vi har et offentlig sikringssystem som betaler medisiner og offentlig rett som krever at man ikke kan påføre andre skade. HIV-prevensjon foran ejakulasjon.

Funk har en sunn holdning - det gleder meg å se at dette gjelder mange unge opplyste mennesker!

Wilde: Det er korrekt at Norge er det eneste land i verden med en paragraf som §155, og FN har - hittil til ingen nytte - anmodet Norge om å fjerne den. I Norge har denne paragrafen overhodet ikke hatt noen som helst påvisbar positiv effekt, til tross for at den har vært aktivt brukt og med domfellelse i samtlige saker som har vært reist. Tvert imot. Norge ligger i dag på topp i Europa sammen Storbrittannia og Luxembourg i vekst i andelen av homoseksuell smitte. I disse tre landene snakker vi om nær en tredobling av homoseksuell smitte. Ingen andre europeiske land har hatt en så bratt vekst i andelen av homoseksuell smitte. Fra å ha hatt Europas laveste smitterate (antall smittede pr. million innbyggere pr år) nest etter Island, er Norge nå solid over det europeiske gjennomsnittet og på nivå med Nederland. Vi ligger langt høyere enn både Sverige og Danmark og betydelig høyere enn f.eks. Tyskland. Tallene finnes her: www.eurohiv.com

Funk og ML - et paradoks for refleksjon: Ingen som er 10 år eldre enn dere hevder deres synspunkter i debatten. Ikke noe galt i å tro på kjærligheten som kjærlighet - den store for et liv eller den lille for en natt... Men som prevensjon fungerer den dårlig over tid...

Men ML har begynt å lytte til andre - han er kanskje på vei ut av ungdommelig uforstand... God tur!

Ehh.. jeg tror du var for kjapp der kjære 0vid. Wilde er en av flere som er 10år eldre enn meg som innehar et fornuftig og edruelig HIV-syn.

Men la nå aldersdebatten ligge. Den har lite med saken å gjøre, foruten det at jeg tror dagens generasjon kan leve sine liv som homofile, åpne og verdifulle mennesker - med lik status som andre. Vi har et godt selvbilde og har kanskje ikke det samme behovet for mangfoldig og usikker sex som den eldre garde har.

Jeg lytter alltid til andre - det er slik jeg har lært brorparten i mitt 21 år unge/gamle liv.

HIVHIV: Ikke pes ML sånn - han har faktisk begynt å lytte til de klokeste av oss! Det er viktigere enn å drive han inn i forsvarsposisjon igjen!

HIVHIV:

Jeg vet ikke helt om du fikk essensen i det jeg skrev.

Hvor min arroganse og usikkerhet kommer inn må du selv svare for.
Mitt budskap er ikke annet enn at alle har rett til å bli beskyttet mot slike sykdommer og at egen seksualmoral alene ikke er tilfredstillende og dekker dette behovet. Jeg tror tvert om at flere land vil følge etter Norge og er stolt over at norsk lovgivning for en gangs skyld er i forkant og ikke i bakkant av utviklingen (les: ser til Sverige eller andre land).

Folk flest som har HIV lever selvsagt godt, de som lever dårlig lever ikke like lenge. Det er derfor bare naturlig at du vil finne flere som har det godt enn dårlig.

Gjør deg selv for all del ikke den bjørnetjenesten å bagateliser sykdommen, det er ingen tjent med.

De siste linjene dine er selvmotsigende, kanskje du ser det selv når du leser:

"Folk må lære seg til å ta vare på seg selv, ikke overlate ansvaret til andre....
Hiv er et samfunnsproblem , ikke et "personproblem"..."

Jeg mener HIV både er et samfunnsproblem, såvel som noe som pålegger enkeltpersoner ansvar. De som virkelig er arrogante er de som setter sin egen seksuelle tilfredstillese framfor andres helse. Og det var vel Johan Galts poeng med artikkelen også.

-Mye fornuftig tankegang her!
-Jeg reagerte bare negativt på et utsagn,sitat:
"- Man kan ikke kriminalisere mennesker følelsesliv. Det er det man i dypeste forstand gjør med denne loven. Når ditt følelsesliv er kriminalisert, hva er du da? Da har du ingenting. "
-Det er ikke det det er snakk om!,-Menneskers følelser kan INGEN gjøre noe med, med mindre mennesket selv vil gjøre noe med det!
-Det er når følelsene går over i HANDLING, de kan kriminaliseres.
-En pedofil gjør ingen skade, så lenge han holder tankene i sitt hode,-Men når tankene går over i handling,-Ja da er han en kriminell og strafferettslig ansvarlig,og må ta konsekvensene deretter.

HIVHIV: Det at du skriver "Siden folk flest faktisk lever godt med hiv i dag..." så må jeg tillate meg å spørre - for jeg ser dette som en aldri så liten raritet: Hvorfor er det aller fleste som representerer seg som HIV+ skjulte inklusive deg selv? Selv John Galt understreker dette paradokset når han "står frem", men samtidig ikke - det er slett ikke ille å leve med viruset men ille nok til at dere vil være anonyme. Hva er dere redd for?
Det er ofte det er snakk om "stigmatisering" - hva innebærer den stigmatiseringen? Tror du at dette kan skape et inntrykk av en "farlig" subkultur innenfor homsene som virker mot sin hensikt?

Det som er så flott med John Galt sine refleksjoner i denne artikkelen, er at den ikke bare uttrykker egne erfaringer og utfordringer rundt det å leve med hiv, men også viser kloke betraktninger rundt de psykososiale utfordringene og stigmatiserings-problematikken som hiv-positive står ovenfor som gruppe.

John Galt er helt klart en person med gode empatiske så vel som analytiske evner, og han gir her et viktig bidrag i hiv-kampen ved å belyse at denne har 2 fronter:

1) Kampen mot hiv-stigmaet

2) Kampen mot videre hiv-spredning.

Dette er en vanskelig balansegang! På den ene siden å fortelle at hiv-positive kan leve oppegående, normale, og lange liv, samtidig som man skal opplyse om at hiv er et virus man for all del må unngå å få, og som man fortsatt kan dø av.

Jeg foretrekker likevel å kalle hiv en livsreduserende diagnose, istedet for dødelig sykdom. Jeg tenker ikke da nødvendigvis på livets lengde (hiv-positive på adekvat medisinsk behandling kan idag forvente å leve like lenge som hiv-negative), men mer på livskvaliteten som forringes av medisinske bivirkinger og psykososialt stigma.

John Galt har skjønt at paragraf 155 fører til økt hiv-stigma, mindre åpenhet blant hiv-positive, og en falsk trygghet for hiv-negative.

Til sist har John Galt skjønt at det er en sammenheng mellom stigmatisering av hiv-positive, psykisk helse i denne gruppen, og risiko for smittespredning.

John Galt fortjener stående applaus for dette intervjuet.

Jeg tenker at jeg har 100% ansvar for den situasjonen jeg går inn i. Det vil si at jeg er nødt til å ta 100% ansvar for at jeg ikke blir smittet med noe, eller smitter noen. Å tro at noen andre skal ta ansvar for meg er en illusjon. Det er kun jeg som i siste instans kan ta ansvar for meg....
Hvis jeg har ubeskyttet sex og blir smittet med en seksuelt overførbar infeksjon hjelper det fint lite å skylde på noen andre..
På samme måte har jeg 100% ansvar for ikke å smitte noen med det jeg måtte ha. Det vil si at jeg faktisk må ta ansvar... også for de jeg til enhver tid måtte ha sex med....
På den måten har alle ansvar for seg selv og for andre... 100%

Vi trenger å bli ansvarlige! Evt. hjelp til å bli det.....

HIVHIV:

Det er selvsagt lett å gå til angrep på meg slik du gjør, men det endrer likevel ikke de kalde fakta. Du klarer ikke å argumentere på skikkelig vis og slenger bare usakligheter til meg.

Jeg har et fantastisk liv, så du gjør lurere å disponere dine krefter på andre ting enn å hate/synes synd på meg:)

Schweiz12punkte skriver:

"Å leve skjult med hiv har ingenting med mindre livskvalitet å gjøre...
Hiv kan være en så minimal del av ens liv , at man knapt tenker over det..."

Det finnes helt sikkert en del hiv-positive som takler diagnosen sin veldig bra, og mestrer hverdagens utfordringer som de fleste andre, selv om de lever skjult med sin diagnose. Å benytte seg selv som statistisk fasit for en mangfoldig gruppe er derimot en fallgruve.

Åpenhet om hiv er viktig, fordi det tar livet av tabuene og stigmaet rundt hiv, og synliggjør hiv-positive som diskriminert og kriminalisert minoritet.
Men det finnes mange ulike former for åpenhet. Å ha en fortrolig venn som ventilasjon kan være god hjelp for mange. Å ha et nettverk av andre hiv-positive rundt seg kan være viktig for mange. At noen få tør å være åpne offentlig betyr veldig mye både for hiv-positive og i den forebyggende kampen mot hiv. Åpenhet i media-debatten, uten kun fokus på sensasjons-sakene og overskrifter som "HIV-mannen", er også et viktig virkemiddel i avstigmatiseringen og folkeopplysningen rundt denne diagnosen.

Det lever over 1000 hiv-positive homser i Norge. Av disse lever majoriteten i skjul. Levekårsundersøkelser både i Norge (2004) og i Danmark (2007) har avdekket at mange av de hiv-positive lever i ensomhet og med mye psykisk smerte. Det er langt fra alle, men det er en markant skjevfordeling i forhold til resten av samfunnet.

Det er ikke helt korrekt at «Arbeidet med loven begynte i de verste årene på slutten av 1980-tallet». Historikken er at bestemmelsen ble endret i 1994 da man innlemmet «allment smittsomme sykdommer» i en paragraf som senest hadde blitt revidert i 1972, men som da var begrenset til kjønnsykdommer. Strafferammen i §155 ble skjerpet så sent som i 2003.

Bestemmelsen har sin opprinnelse tilbake til tidlig på 1900-tallet forøvrig. Ikke at det er til forsvar for § 155, men argumenterer man mot den er det desto viktigere å være etterrettelig. Samfunnet har bestandig hatt behov for å beskytte seg mot smittefare. Og juss er ikke forebyggingsarbeid.

Straffeloven åpner heller ikke for at private kan rettsforfølge hverandre, og dersom myndighetene vil ha noen som har en nær relasjon dømt etter §155, kreves den fornærmede parts samtykke.

Hittil har ingen saker som involverer homoseksuell smittefare vært prøvd for en norsk rett. Det gjøres ingen registrering av hvor mange slike anmeldelser politiet eventuelt henlegger, men det er grunn til å anta at det kan dreie seg om noen. Spørsmålet er om homoseksuelle kan sies å ha dårligere rettsvern som følge av dette?