De verdige og uverdige likestillingsaktørene

Statsråd Karita Bekkemellem har den senere tiden blitt møtt med relativt sterk kritikk for sin vilje til å definere likestilling som mer enn kvinnekamp.

Betegnelser som "bittelilleminister" har blitt fremført av enkelte politisk korrekte selvdefinerte feminister med klippekort i samfunnsdebatten og det med en god porsjon egeninteresse.

Utfallene mot Bekkemellem består slik jeg ser det i korthet av to ting; Markering av revir og beskyttelse av hevdvunne posisjoner i en snever likestillingsdebatt hvor alternative innfallsvinkler søkes slått ned eller latterliggjort i det øyeblikk det kan bidra til en bredere debatt og fokus.

Jeg synes det er grunn til å gi statsråden ros for at hun ser ut til å være mer opptatt av enkeltmenneskers situasjon og at hun ser ut til å ønske å bryte opp statsfeminismens ulike former som ekskluderer minoriteter fra annet enn marginale sektordebatter.

Andre Dahl fra Høyre gir honør til likestillingsministeren.

For å avklare mulige misforståelser; arbeid for likestilling mellom kjønnene må fortsette med full styrke all den tid det er åpenbart at Norge på mange områder ikke er så likestilt som noen later til å tro.

Mye oppfattes fortsatt som "kvinnfolkmas". Men Norge er enda mindre likestilt hvis man som statsråden begynner å stille spørsmål ved om definisjonene av hva som regnes som "feminisme" og "likestilling" i det hele tatt er dekkende, eller om de først og fremst er uttrykk for et meningsmonopol.

Hånflir fra feminister

Det var ganske symptomatisk at sentrale (kvinnelige) aktører på prostitusjonsfeltet nærmest møtte undertegnede med hånflir da jeg etterlyste at disse også viste et minimum av interesse for mannlige overgrepsofre eller prostituerte.

Dette ble rubrisert som en oppgave for "homo-organsisasjonene".

Hvorfor hører man aldri om disse i samfunnsdebatten? Hvorfor reagerer ikke de samme aktørene med raseri når menn fremstår som sexobjekter på forsiden av VG?

Hvordan kan det ha seg at det nesten ikke finnes forskning på megareksi blant gutter, mens det er stort fokus på (jenters) anoreksi?

Hvorfor er det greit at den litt satte, mindre utdannede heterofile mann i media tillegges nærmest ingen verdi av selvtilfredse, kaffe-latte-drikkende og politisk korrekte kvinner?

Hvorfor er homse ok?

Hvorfor er det greit å bruke ulike varianter av ordet homse som et tabloid salgstriks i ulike saker, mens alle ville reagert hvis man byttet det ut med for eksempel "neger" eller "jøde" av desken i en større avis?

Som åpen homofil har jeg selv opplevd både i og utenfor eget parti hvordan det i realiteten forventes at man går "stillere i dørene" sammenliknet med for eksempel kvinner som krever kvotering, at det legges vekt på deres kjønn og antall småbarn i en nominasjonprosess mens mine erfaringer helst ikke skal snakkes om når man nærmer seg en nominasjonsprosess.

Eller at man utelukkende blir invitert til debatter som handler om adopsjon eller Kirken, mens man rett og slett ikke antas å ha noen mening om andre likestillingspolitiske spørsmål. Alt dette er ikke tilfeldig, men resultat av mer eller mindre bevisste politiske valg og ulike opiniondanneres valg av hva de selv velger å fokusere på.

Bra med en antidiskrimineringslov

Utfordringen består slik jeg ser det å etablere en bred likestillingsdebatt hvor det ikke skilles mellom "verdige" og "uverdige" deltakere.

Det er derfor positivt at regjeringen nå varsler støtte til Høyres forslag om å utarbeide EN antidiskrimineringslov som ikke rangerer ulike grupper, slik dagens lovverk og debatt gjør.

Karita Bekkemellem har vist vilje, spørsmålet er om evnen til å få med seg regjeringskollegaene og ikke minst andre deler av det offentlige Norge er stor nok, eller om motkreftene tviholder på sitt likestillingspolitiske hegemoni.