Skeiv refleksjon; It's a fact

Det er ni millioner sykler i Beijing, synger Katie Melua, og ertet med dette på seg flere kinesiske forskere som slo tallene i bordet og kunne dokumentere at Melua var langt fra sannheten. 13,7 millioner sykler finnes det visstnok i Beijing.

Jeg kunne ønske kineserne var like opptatt av å telle sin homofile og lesbiske befolkningsandel som de er av å telle antall sykler i Beijing.

Jeg kom torsdag hjem fra en to ukers rundreise i Kina og Vietnam. På programmet stod møter med myndighetene, blant annet om menneskerettighetssituasjonen i landene. Den norske utenrikskomitéen ble i våre møter med kinesiske myndigheter nesten uten unntak fortalt om kinas fortreffelige fremgang på MR området.

Rapporter som viser noe annet ble ikke tatt alvorlig, og kinesisk menneskerettighetspolitikk er at rettighetene er kulturrelative, og at det derfor må utvises forståelse fra vesten om at kineserne foretar seg de tiltak som er nødvendige for å skjerme landet, folket og partiet fra undergang. Dette synet rommer svært mange overgrep og brudd på menneskerettighetene.

Vi kjenner alle til påstandene om eksempelvis organisert organrøveri begått overfor fanger, manglende ytringsfrihet, et brutalt arbeidsliv uten rettigheter med regelrett rovdrift på mennesker, og at google ble vingeklippet og sensurert før de fikk slippe til på det kinesiske markedet.

I tråd med at kina nå opplever en økonomisk vekst som mangler historisk sidestykke (en gjennomsnittlig vekst i BNP på over 9 % de siste ti årene er enormt, og dette øker.) Den økonomiske veksten gir en rekke tilsynelatende positive resultater for kineserne. Den har ført til en velstandsutvikling for mange og har hevet mange millioner kinesere ut fra absolutt fattigdom.

Økt handel og omgang med omverdenen åpner også det kinesiske samfunnet på en helt ny måte. Det er ikke mye god gammaldags kommunisme igjen I CCP med unntak av kjente virkemiddeler for undertrykkelse og diktatorisk kontroll over folket.

Fundamentet marxist-leninismen er borte, og kommunistpartiets legitimitet hviler i dag på å levere økonomisk fremgang. Myndighetene dyrker den økonomiske veksten og dansen rundt gullkalven fremfor sosialistiske politiske prinsipper. Alt som får BNP til å fortsatt vokse er bokstavelig talt gull verdt. Demokratisering, miljøet og menneskerettighetene taper.

Medaljens bakside er selvfølgelig at kinesernes økonomiske vekst ikke er bærekraftig i lengden. Miljøproblemene vokser i takt med at kineserne skaffer seg de goder vi i vesten ser på som en selvfølge, og selv om millioner av kinesere har fått et bedre liv økonomisk, så vokser også forskjellene mellom by og land rekordraskt på grunn av enpolitisk uvilje mot å fordele denne veksten jevnt mellom by og land ved hjelp av politiske virkemidler. De rike blir rikere og de aller fattigste forblir fattige.

Økt åpenhet mot omverdenen kunne i Kinas tilfelle være et godt håp for alle som håper på demokratiutvikling. Den gang ei. Kineserne bruker ny teknologi og gammel makt til å begrense følgene av denne åpenheten. Sensur av Internett, avanserte systemer for sensur av sms via mobilnettet, nye lover om begrensning av ytringsfriheten og pressefriheten er tiltak de kinesiske myndigheter har gjennomført bare de to siste årene.

I tråd med økonomisk utvikling og mer samhandel med omverdenen øker befolkningens krav til åpenhet og demokratiutvikling, og det er denne åpenheten som truer regimet. Og det strammes derfor inn på ytringsfriheten. Demokratiutviklingen og menneskerettighetene får lide. Bruken av dødsstraff er uendret. Behandling av minoriteter er også et sørgelig kapittel. 

Homofili eksisterer knapt nok, i følge kommunistpartiet. Jeg tok opp spørsmålet med en gjeng forskere på et universitet i Beijing. At kinesiske myndigheter anser homofile for å være en ikke-eksisterende gruppe er nå en sak, men jeg fikk tall fra en hiv/aids organisasjon som hevdet at av kinas totale befolkning på registrerte 1,3 milliarder mennesker er rundt 5 millioner av dem homofile. Her må man i beste fall skylde på en gigantisk regnefeil. Amnesty anslår at det finnes 70 millioner homofile og lesbiske kinesere.

Den offisielle partilinjen, og derfor den offisielle politikken, når det gjelder homoseksualitet i Kina har vært og er at "den slags ukinesisk praksis finnes ikke". Homofili er ikke forbudt ved lov lenger, og i 2001 sluttet også Kinas psykiatriske forening å se på homoseksualitet som en sinnslidelse. Kineserne var derfor i sitt svar på hvordan homofile og lesbiske behandles såre fornøyd med å kunne slenge denne opprydningen i lovverket i bordet. Jeg er ikke like imponert. Opprydding i diskriminerende lovverk har lite for seg om man ikke samtidig gjør noe med diskriminerende hverdagspraksis. Og det gjør kineserne ikke.

Diskrimineringen av homofile og lesbiske i arbeids- og boligmarkedet er enorm, og vold og overgrep dokumenteres til stadighet. Men det vanligste er at de ignoreres.

Konsekvensene for kineserne på grunn av denne politiske linjen kommer til å bli fatale. Først og fremst er problemet knyttet til homofile og lesbiske at de som sagt ignoreres, og de aller aller fleste av dem lever skjult for familie og arbeidskolleger. Det finnes utesteder og chattesteder, og trenden skulle tilsi at homofili er på vei til å bli mer akseptert i det kinesiske samfunnet, men fortsatt lever de fleste skult. Myndighetene ser ikke sin egen rolle i dette bildet. Ignoransen vil vise seg å bli dyr for kinesiske myndigheter:

Undersøkelser foretatt av uavhengige utenlandske organisasjoner viser at hver fjerde homofile mann i Kina har hatt over 100 partnere. 80 prosent av landets homofile innrømmer samtidig at de ikke har det minste kjennskap til aids. 17,4 prosent av Kinas homofile menn sier de også har kvinnelige sexpartnere, og 12,6 prosent av dem er gift. Dette er noe av årsaken til at aids-epidemien brer seg rekordraskt i Asia nå. Samtidig gjør myndighetene svært lite for å informere befolkningen om faren og hvordan de best kan beskytte seg mot smitte, og homofili og menns seksuelle kontakt med andre menn snakkes ikke om.

I dette bildet er det ekstra viktig at land som Norge gjør hva vi kan for å ta opp diskrimineringen i vår menneskerettighetsdialog med Kina.

Kinas behandling av homofile dreier seg om grunnleggende respekt for menneskerettigheter og det dreier seg om helsespørsmål, om hiv og aids: liv eller død.

Det er ikke slik at menneskerettighetene er kulturrelative, og det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder for noen, og andre for andre.

Det er ikke slik at kineserne kan lukke øynene for den homofile og lesbiske delen av befolkningen sin og nekte for spredningen av hiv og aids.

Det er ikke slik at opprydding i lovverk er nok.

Jeg kunne ønske kineserne var like opptatt av å påpeke og ta på alvor sin store andel homofile og lesbiske i befolkningen som det de er av det faktiske antallet sykler i Beijing. For som Melua synger: it's a thing they can't deny.

Av Anette Trettebergstuen, Stortingsrepresentant Arbeiderpartiet og medlem av utenrikskomiteen

"Skeive refleksjoner" er en artikkelserie på Gaysir hvor vi inviterer skrive- og taleføre homofile til å uttrykke sin dagsaktuelle mening.